Reisebrev · Dag 5 · Cambrils, Spania
Lite salt på pommes fritsen, Barça-trenere på banen — og en spa-tur som tok en plutselig vending
Dag 5. Siste hele dag. Fortsatt 20 gutter — og for første gang på denne leiren: ingen rykter om boxershortser på avveie. Vi noterer det som framgang.
Halv åtte, som vanlig
Gutta våknet i halv åtte-draget, og alle var på plass til frokost. Alle. Uten purring, uten leteaksjon, uten kjøleskap. Det tok fem dager, men nå sitter det. Gutta fikk i seg næring, og så ruslet vi bortover til dagens høydepunkt.
Barça på banen
Siste trening for denne gangen — med to spanske trenere som har utdanningen sin fra Barça-akademiet. Halvannen time med noen av de beste ungdomstrenerne i Europa. Dere har vel hørt om Messi? Nettopp. Samme skole.
Da vi kom til anlegget, ble vi tatt godt imot. Trenerne presenterte seg med navn, og både undertegnede og de to andre voksne har etter noen timer glemt begge. Så heretter heter de Julio og Enrique. De vet det ikke selv, men det får gå.
Gutta fikk en liten peptalk først: hva de forventet, hva slags øvelser som skulle kjøres. Så ble gruppa delt i to, én trener på hver side. Mye tekniske øvelser. Mye god læring. Og én setning fra Julio til en av gutta som jeg tar med meg hjem: «Det gjelder ikke bare å løpe. Du må løpe riktig.»
Som bildene og videoklippene viser, var det en supermotivert gjeng som tok imot råd og tips. Og det var en veldig fornøyd gruppe som tok av seg fotballskoene for siste gang på denne turen. Fem dager, seks økter, én treningskamp, to Bronco-tester og én straffekonk live på TikTok. Skoene har gjort jobben.
Svette først, spa etterpå
Etter siste økt fikk gutta fri noen timer før dagens andre høydepunkt: gutta skulle få teste spa. Ja, dere hørte riktig. Mange har sikkert vært på Farris Bad eller Son Spa. Nå skulle denne gjengen teste områdets spa-anlegg.
Men først: en liten time styrketrening der alle var med, trenerne inkludert. Stikkord: svette. Mye svette. Man skal gjøre seg fortjent til et spa.
Før vi gikk inn, fikk gutta klar beskjed. Dette er et spa. Det betyr: ikke rope. Ikke plaske. Ikke lekeslåss. Ikke tulle. Alle vet hvordan stemningen er på et vanlig spa. Rolig. Dempet. Voksent. Gutta nikket. Hva som skjedde, kommer jeg tilbake til.
«Jeg trenger en massasje»
Som alle vet, skrives disse reisebrevene på kveldstid, etter at alle økter er ferdig. Det tar gjerne en time eller to. Så etter en kort tenkepause bestemte undertegnede seg: jeg trenger en massasje. Kroppen er sliten. Leggene er nesten punktert. Det må jeg kunne unne meg.
Jeg tok et kvarter i spaet sammen med resten av gjengen først. Det var rolig. Det var fint. Gutta oppførte seg. Jeg tenkte: dette går bra. Så gikk jeg inn til massasjen.
En relax-massasje. Alle skjønner vel hva det betyr. RELAX. En halvtime. Fri. Stillhet. Massasje.
Det startet bra. Rolig thailandsk musikk. Spa-musikk. Behagelig.
Det varte i nøyaktig seks minutter.
Da hørte jeg plutselig kakling. Så litt til. Så hører jeg en dame, rolig og bestemt: «Quiet. Hello, kids. Quiet.»
Hjalp ikke en dritt. Gutta fortsatte, og jeg lå der med ansiktet ned i hullet og tenkte: Er det mulig? Ja. Det er tross alt denne gjengen. Femten minutter med voksen til stede: stille. Seks minutter uten: karneval. Så det ble ikke en rolig og behagelig massasje. Det ble litt anspent. Ikke på grunn av kroppen — men på grunn av de 20 gutta som hadde bestemt seg for å arrangere fest i bassenget. Bildene dokumenterer vel dette.
9,8 av 10
Summa summarum: alle har gitt score på turen, og vi ligger på 9,8 av 10. Det som trekker ned, er lite salt på pommes fritsen — og at oppholdet ikke var lenger. Begge deler kan vi leve med.
Til dere hjemme
Dette er slutten. Nå blir det ingen flere reisebrev. I morgen reiser vi hjem — 20 gutter, tre trenere, én boxershorts, og en kropp som fikk seks minutter massasje. Vi trenger et par dager fri før vi møtes igjen.
Å faen. Det er jo allerede på lørdag.
Forresten — som videoen nederst viser, skal vi nå alle på hippiefest. Så vi kommer ikke hjem likevel. Tar en uke til. Må få fikset saltet på pommes fritsen først.
PS
Til slutt: det er mulig Svein og Christian blir nevnt i en lokalavis i Sør-Afrika neste uke. Vi tok en selfie med et av de største talentene derfra. Eller rettere sagt — han spurte oss om en selfie. Han visste påfallende mye om norsk fotball, og det er ikke sikkert det var oss han var mest interessert i. Vi velger uansett å tro at det var det.
Hilsen Svein, Christian og Eirik
Heia gutta. Og takk for turen.
Les også: Reisebrev Dag 4 – Nødvarsel, armhevinger og stjerner på nabobanen
Reisebrev Dag 3 – Mysteriet med boxershortsen
Reisebrev Dag 2 – Syretest, Australia og VAR i sanden
Reisebrev Dag 1 – Gardermoen til Cambrils