Reisebrev · Dag 4 · Cambrils, Spania
Nødvarsel, armhevinger ingen har sett før — og stjerner på nabobanen
Dag 4. Fortsatt 20 gutter. Men før vi kommer til dagen i dag, må vi tilbake 24 timer. For mandag kveld skjedde det noe dramatisk.
22:10 — alle telefoner
Klokka 22:10 mandag kveld begynte det å ulme. Vibrere. Pipe. På alle telefonene samtidig. Nødvarsel.
Hva er dette? Hva skjer? Skogbrann? Flom? Må vi evakuere? Varselet var rødt: 180 millimeter nedbør på tre timer. For dere hjemme som ikke har det tallet inne — det er mye vann. Veldig mye vann.
Gutta fikk streng beskjed: ta inn alle klær. Tørkestativet inn. Det ble lagt improviserte evakueringsplaner og tenkt kreativt rundt hvordan man får unna 180 millimeter regn med det man har på en hytte. Det var spesielt. Vi er tross alt på treningsleir for å spille fotball. Nå så det ut som vi også skulle få prøvd oss i vannpolo.
Men slapp helt av. Været her er som i Norge — veldig lokalt. Vi fikk litt regn på natta. Mer skjedde ikke. Hyttene står. Tørkestativene står. Boxershortsene ligger fortsatt i kjøleskapet, antar vi.
Dag 4 — litt mer subbing
Også i dag stakk 20 gutter opp til frokost. Men det var litt mer subbing enn de første dagene. Trening i varme, og tyngre økter enn mange av gutta er vant med, har begynt å sette spor. Det er meningen. Det er derfor vi er her.
Første økt inkluderte en ny runde Bronco for en del av gutta. Ulle har allerede svart på hvordan det var — det ligger ute, og det trenger ingen oversettelse.
Så lunsj, før vi tok turen tilbake til siste økt for dagen: litt internkamp og straffesparkkonkurranse til slutt.
Kompani Lauritzen, light
Underveis i dagens økter hadde vi trenere ett mål: pushe litt ekstra. Så mye at vi fikk noen frustrerte blikk tilbake. Det fikk vi.
Spesielt Ahmad fikk kjørt seg av undertegnede. «Det gjør litt vondt, Ahmad. Men det er ikke farlig. Jeg er helt sikker på at du klarer enda mer.» Litt Kompani Lauritzen-stil. Ikke fullt så mildt som det dere ser på TV-en. Men Ahmad skal ha masse skryt — masse power hele veien, selv når han var skikkelig sliten. Det er sånt vi ser etter.
Armhevinger som straff — og armhevinger som kunst
I siste økt ble det innført ekstra straff. Stygg bom? Armhevinger. Stygg feilpasning? Armhevinger. For lite energi i spillet ditt? Armhevinger.
Og her kommer vi til Natan. Som dere ser på videoen, tok Natan noen armhevinger jeg ikke har sett før. Kanskje ikke han selv heller. Om det skyldtes at han var veldig sliten, eller om han rett og slett ikke helt vet hvordan man tar en armheving, får dere bedømme selv i klippet. Morsomt var det i alle fall. Vi jobber med saken.
Straffekonk — live på TikTok
Økta ble avsluttet med straffesparkkonkurranse, og denne gangen med hele verden som publikum: alt gikk direkte på TikTok. Ingen steder å gjemme seg.
Og som klippet viser: dramatikk helt til siste spark. Men det beste øyeblikket fanget ikke kameraet. Rett før Natan skulle gå fram, spurte jeg ham stille: «Skyter du til høyre eller venstre?» Natan så på meg. «Hva er høyre eller venstre?»
Jeg hadde ikke noe godt svar. Natan hadde det heller ikke. Han gikk fram, satte fart — og banket den stang inn. Som dere ser på videoen. Så kanskje er høyre og venstre overvurdert. Kanskje er det bare stang inn som teller.
Marokko — plutselig ble det interessant
Ettermiddagen ble avsluttet med G17-landskamp mellom Marokko og Australia på anlegget.
Det som er litt spesielt: Marokko trente på banen ved siden av oss allerede første dag, da vi kom til anlegget. Da var det ingen blikk. Jaja. Noen som spiller fotball. Ingen brødde seg nevneverdig.
Men så begynte ryktene å gå. Mange av spillerne på Marokko spiller på akademiene til noen av de største klubbene i verden. Da fikk pipa plutselig en annen lyd. Nå gledet gutta seg til å se det høyeste nivået for spillere som er ett, to og tre år eldre enn dem selv — Marokko hadde blant annet to spillere født i 2011, altså bare ett år eldre enn våre.
Underveis i kampen ble gutta mer og mer starstruck. «What — han der spiller jo for Chelsea!» «Han fyren der spiller i Milan!» Og det var tydelig at noen hadde et helt annet prosjekt enn å se fotball: jakten på selfie. Merkelig hva som skjer når du ser det live. Høyt nivå. Veldig høyt nivå.
Til dere hjemme
Nå er det kveld, gutta har spist middag, og nok en dag er over. 20 gutter, alle talt. Litt slitne, litt starstruck, alle tørre. Nødvarselet ble aldri noe mer enn et varsel.
Hilsen Svein, Christian og Eirik
Heia gutta.
Les også: Reisebrev Dag 3 – Mysteriet med boxershortsen
Reisebrev Dag 2 – Syretest, Australia og VAR i sanden
Reisebrev Dag 1 – Gardermoen til Cambrils