Trenerbenken · Svein har ordet
Tre tap på rad — og hvorfor vi ikke er bekymret for gjengen
Jeg var faktisk ikke på kampen i dag — vi andre trenere hadde fri, så Samir hadde gjengen helt på egen hånd. Meldingen jeg fikk etterpå var en god og jevn kamp som dessverre sprakk litt opp helt mot slutten. Dermed står det 0–3, og tre tap på rad etter fem strake seire. Jeg har lyst til å skrive noen ord om det. Ikke som noen fotballekspert — men som trener, og som en fyr som akkurat har ventet 22 år på at laget mitt skulle vinne ligaen igjen.
Først: en stor takk til Samir, som tok hele gjengen på egen hånd i dag mens resten av oss trenere hadde fri. Slik han fortalte det, var dette en kamp vi var godt med i lenge. Det var jevnt, det var bra, og guttene sto i det — helt til det løsnet i feil retning på tampen og tallene ble stygge. Og det er verdt å si høyt med en gang: 0–3 ser verre ut enn kampen var. Et resultat forteller sjelden hele historien, og i dag forteller det i hvert fall ikke om en gjeng som ga seg.
Klart det svir
Tre tap på rad svir. Og det svir ekstra at det skjer i den siste kampen før ferien. Jeg vet at noen av guttene kjenner på det nå, og det er helt lov. Men jeg vil alle spillerne skal høre dette fra oss: det er ingen skam i en jevn kamp som glipper på slutten. Det skjer i all fotball, hver eneste helg, på alle nivåer.
Form er en bølge
Her er en ting jeg har lært av å se altfor mye fotball: ingen lag er så gode som de ser ut når alt klaffer, og ingen er så dårlige som de ser ut når det butter. For noen uker siden vant vi fem på rad og følte oss uslåelige. Nå har vi tapt tre, og det føles motsatt. Sannheten ligger et sted i midten — den ekte gjengen vår er bedre enn de tre tapene, og litt mer jordnær enn de fem seirene. Formen går i bølger. Det gjelder oss, det gjelder Kråkerøy, og det gjelder de aller største klubbene i verden.
Jeg ventet 22 år på Arsenal. Jeg klarer fint å vente på at denne gjengen reiser seg igjen.
Selvtillit smitter — begge veier
Når det går bra, smitter det. Ett godt angrep, og plutselig tør alle litt mer. Men det funker dessverre andre veien også: når et par hoder begynner å henge, kan det spre seg i laget, og da spiller vi forsiktig i stedet for frekt. Det var nok litt av det som skjedde da det sprakk i dag. Den gode nyheten er at humøret snur like fort som det falt — det trengs bare én redning, ett godt løp eller én som roper «kom igjen!», så er vi i gang igjen.
Du er mer enn et resultat
Dette er det viktigste jeg skriver i dag, og det er ment rett til guttene: dere er nøyaktig like mye verdt enten det står 5–0 eller 0–3. Hvor god du føler deg som fotballspiller kommer til å svinge opp og ned hele livet — sånn er det bare. Men hvem du er som lagkamerat, kompis og menneske, det står like støtt uansett hva tavla viser. Et lag som har det på plass, tåler en smell uten å miste seg selv. Og denne gjengen har det på plass.
22 år — litt om tålmodighet
Så til Arsenal-fanen i meg. Jeg ventet 22 lange år på at klubben min skulle bli seriemester igjen. 22 år med håp, skuffelser, «neste år», og noen vonde vårer der alt raknet på det verste tidspunktet. Og så, til slutt, løsnet det. Det jeg sitter igjen med er enkelt: de som holder ut de tunge periodene, er de som er der når det snur. Motgang er ikke det motsatte av suksess — det er som regel en del av veien dit.
Nå kommer sommerferien som en perfekt innbytter på akkurat riktig tidspunkt. Litt sol, litt avstand fra fotballen, og forhåpentlig en og annen ball i hagen helt uten press. Vi tar med oss både de fem seirene og de tre tapene som læring, lader batteriene, og kommer tilbake til høsten med hodet på rett plass.
God sommer, gutter. KØDDA! ses på trening snart 🙂
Takk til alle foreldre som stiller opp, kjører, heier og blir med på reisen. Det betyr alt for våre lag, både bredde og KM. Og takk til Samir for innsatsen i dag.
Svein · trener for G14 · drobakfotball.no