Jeg vokste opp i Harstad og spilte fotball for Landsås — en gjeng på rundt 20 spillere som hadde det gøy sammen. Vi vant mye, men det er ikke det jeg husker best. Jeg husker hverandre. Etter et lite comeback i DFI 4 i 2011 — som først og fremst slo fast at hoftene eller kroppen ikke lenger henger med — står jeg nå på Seiersten hver uke som trener for G14-laget. Slik henger det sammen.

Landsås — gjengen som trivdes sammen

Jeg har vært heldig. Som ung spiller var jeg en del av et helt spesielt miljø. Landsås var et godt lag gjennom hele min ungdomstid. Vi vant mye. Av og til med store sifre. Men er det det jeg sitter igjen med? Egentlig ikke.

Det jeg husker best er at vi var en gjeng på rundt 20 spillere som hadde det gøy sammen. Vi trivdes på trening, vi trivdes på vei til kamp, vi trivdes etter kamp. Vi var en gruppe. Resultatene kom som en bonus — ikke fordi noen presset oss til det, men fordi vi likte å være der.

Når jeg tenker tilbake, er det ikke kampene jeg ser for meg. Det er turneringene i Tromsø. Det er Norway cup, Dana Cup. Det er discoteket en kveld der vi tok på oss tre ekstra gensere — for å se litt mer kraftige ut. Det er bussturene, fleipinga i garderoben, kvelden før kamp og kvelden etter. Det er de tingene man minnes når man møtes som voksne mange år senere.

Jeg spilte forsvar — ikke den mest tekniske spilleren, men hadde stor fart, var trygg defensivt og veldig flink til å lese spillet. Noen av lagkameratene mine ble proffspillere. Andre forsvant inn i hverdagslivet. Men når vi møtes i dag, snakker vi sjelden om de kampene vi vant. Vi snakker om hverandre.

For å være helt presis: Jeg spilte sweeper. Eller libero, om du vil. Den rollen finnes knapt nok i moderne fotball, og jeg merker det med en gang jeg nevner det for gutta. "Sweeper?" Hue rister. Når jeg drar inn Rune Bratseth som referanse — en av Norges beste forsvarsspillere gjennom tidene som spilte nettopp libero — er det fortsatt blankt blikk. "Har det klikka førn?"

Sånn er det. De mest fotball-interesserte i kullet kan ramse opp hva en høyre indreløper gjør, hvordan en falsk niter beveger seg, hvilke oppgaver en åtter har i et 4-3-3. Andre vet knapt nok hvilken posisjon de selv spiller. Begge deler er helt greit. Det er sjelden alder som sier hvem som er nysgjerrig på fotball — det er motivasjonen.

Den erfaringen tar jeg med meg den dag i dag. Ble vi bedre fotballspillere av å vinne mye? Jeg er faktisk ikke sikker. Det jeg derimot er sikker på, er at vi ble nære. Vi ble en gjeng. Det er det som har betydd noe i ettertid — ikke resultatene fra ungdomskampene.

Akkurat det samme ser jeg i DFI G14 i dag. Vi har en gjeng som spiller KM. Vi har en gjeng som spiller bredde. To ulike veier, men begge er del av det samme kullet. Begge er del av den samme gjengen. Og det er den gjengen jeg håper de husker når de blir gamle nok til å se tilbake.

Så kom militæret

For min del tok fotballen slutt da jeg gikk inn i militæret. Det er en helt vanlig vending — du blir borte fra klubben i et år, treningsrutinen brytes opp, miljøet endrer seg. Når jeg kom ut igjen, var det aldri helt det samme. Skadene begynte å melde seg, motivasjonen var ikke som før, og livet tok andre veier.

Det er en historie som ikke fortelles ofte nok — om alle som ikke ga seg fordi de manglet talent, men fordi livet bare gikk videre. Skole, jobb, militæret, flytting, kjæreste. Fotballen er ofte den brikken som faller ut først når kalenderen blir full.

Et lite comeback i Drøbak — 2011

Strengt tatt er det én ting jeg må innrømme: Jeg har faktisk spilt litt for DFI også. Bare ikke som ungdom. I 2011 spilte jeg én sesong for det som den gangen het DFI 4 — laget som i dag heter Badebyen. Vi holdt til i 7. divisjon. Det var ikke akkurat toppfotball, og det er rimelig å si at nivået ikke krevde at jeg holdt formen jeg en gang hadde.

Det ble vel ett mål gjennom hele sesongen. Og hvis jeg husker rett, var det også den siste gangen den gamle skrotten klarte å ta et returløp uten å få hoftefeste. Etter det har sidelinjen vært et tryggere sted å være.

Veien tilbake — gjennom sønnen min

Etter at jeg ga meg, ble det mange år uten fotball i mitt eget liv. Jeg fulgte med på TV, men selv lå ballen i boden.

Det endret seg da Lukas begynte å spille for DFI. Først var jeg tilskuer på sidelinja. Så engasjert pappa. Så hjelpetrener. Og før jeg visste ordet av det, var jeg en av de ansvarlige trenerne for kullet. Jeg har vært med fra de var langt yngre enn de er i dag.

Det er en typisk historie i breddefotballen. Mange foreldre starter slik — først som tilfeldig hjelp, så som fast trener. Forskjellen for meg er at jeg hadde med meg en god del bagasje fra ungdomstida i Nord-Norge.

Mye er selvlært

Jeg er ikke utdannet trener. Mye av det jeg gjør på feltet er selvlært. Men jeg gjør én ting bevisst: jeg lærer av flinke folk, hele tiden.

Jeg ser ekstremt mye fotball. Premier League, Eliteserien, Champions League, ungdomskamper på YouTube. Når jeg ser en god treningsøvelse noterer jeg den. Når jeg ser DFIs A-lag trene, plukker jeg opp ideer.

Jeg får også slides og treningsopplegg fra en tidligere engelsk proffspiller for Arsenal, som i dag driver sitt eget akademi i England. Det er gull verdt. Han sender øvelser, taktiske prinsipper og pedagogiske tilnærminger jeg ellers aldri ville fått tilgang til.

Mye av det jeg gjør på Seiersten er hentet fra steder gutta aldri vet om. Det er en av de tingene jeg liker best ved å være trener — at jeg konstant lærer noe nytt selv.

Det jeg tar med fra Landsås

Når jeg står på sidelinja i dag, har jeg fordelen — eller kanskje ulempen — av å huske hvordan det føltes å være på den andre siden. Hvordan det er å være den 13-14-åringen som tenker for mye. Hvordan det er å bomme på en pasning og bli stille resten av kampen.

Men det viktigste er noe annet. Jeg tar med meg følelsen av å være en del av en gjeng. Hvordan et godt fellesskap gir hver enkelt lyst til å komme på trening. Hvordan noen ord fra en lagkamerat kan bety mer enn ti taktiske instruksjoner fra treneren.

Jeg skal være ærlig på én ting: Jeg kan få ordentlig overtenning på sidelinja noen ganger. Det kan se ut som at jeg er irritert eller skuffet, men det er ikke det det handler om. Det handler om at jeg har trua på spillerne. Det handler om at jeg vet de kan bedre — at de klarer det neste gang. Hadde jeg ikke trodd på dem, hadde jeg ikke hevet stemmen. Det er det jeg prøver å forklare gutta — selv om jeg skjønner at det ikke alltid er like enkelt å høre i øyeblikket.

Konkurranseinstinktet sitter også godt i. Jeg liker å vinne. Det er ingen vits i å late som noe annet. Men jeg har lært én ting med årene: Taper vi mot et bedre lag, så er det helt greit. Da har vi noe å lære av. Det vi ikke aksepterer er å tape kamper vi burde vunnet — fordi vi ikke ga alt, fordi vi ikke jobbet for hverandre, eller fordi vi ga opp. Det er innsatsen og holdningen jeg krever av gutta. Resultatet kommer som regel av seg selv hvis grunnlaget er der.

Det er det jeg prøver å bygge i G14-kullet. Det handler ikke om at gutta skal vinne KM. Det handler om at de skal være en gjeng — uansett om de spiller bredde eller KM på onsdager og torsdager. Når de er gamle nok til å se tilbake, håper jeg det er hverandre de husker.

Hvorfor jeg fortsetter

Det er enkelt å se det som mye jobb. Mange timer på banen, telefoner som ringer, foreldre med spørsmål, kamprapporter, bilder og videoer. Det er en hobby som krever mye.

Mellom Nord-Norge og Drøbak

Det er en lang vei fra Harstad til Drøbak. Geografisk, men også på andre måter. Likevel ligger det mer felles enn man kanskje skulle tro. Begge steder er det en klubb som betyr noe for lokalmiljøet. Begge steder er det foreldre som stiller opp uke etter uke. Begge steder er det unger som elsker fotball uten å vite noe om akademier eller elitetiltak.

Det jeg lærte i Landsås, prøver jeg å gi videre i Drøbak. Ikke teknikken, og ikke noen formel for suksess. Men måten å være en del av et lag på. Følelsen av å løfte hverandre. Gleden ved å trene godt, vinne, tape, prøve igjen, og bli litt bedre.

Fotballen min stoppet ikke da jeg ga meg som spiller. Den fortsatte bare på en annen måte — gjennom andres føtter.